Slik velger vi kameraposisjoner før konserten starter

Det starter med en tom scene

Når jeg kommer til et lokale i god tid før en autorisert konsert, filmer jeg ingenting. Jeg går rundt. Jeg står der publikum skal stå, setter meg på kanten av scenen og ser på hvor lyset faller og hvor ledningene går. Et par timer med dette sparer mer tid enn noen annen del av dagen, fordi de fleste feil med kameraplassering oppdages først når man står i veien for en gjest eller ser en høyttaler midt i bildet.

I kurset bruker vi akkurat denne øvelsen i modul 2. Deltakerne får en skisse av en liten scene og skal markere hvor de vil ha kameraene, og hvorfor. Det er begrunnelsen som teller, ikke plasseringen. Hvis du ikke kan si hva et kamera skal vise og hva det ikke skal vise, er det sannsynligvis feil sted.

Jeg tar også med meg et enkelt måleband og noen biter fargetape. Tape på gulvet viser hvor stativet står, og da vet både arrangøren og de frivillige hvor de ikke skal gå.

Tre posisjoner som dekker de fleste små scener

På små og mellomstore scener er tre kameraer ofte nok, og to kan gå helt fint. Det første står midt foran, litt bak publikum, og gir helbildet av scenen. Det andre står på siden, ofte skrått fra venstre, og tar halvbilder av vokalist og gitarist. Det tredje er et nærbildekamera, gjerne på et lavt stativ eller håndholdt, som følger hendene og ansiktene.

Poenget med den frontale posisjonen er trygghet. Hvis noe går galt med de andre kameraene, har du alltid et brukbart bilde av hele opptredenen. Den bør derfor ha lengst batteritid, minst risiko for å bli bumpet i og klar lyd fra miksebordet i tillegg.

Sidekameraet er det som gir opptaket liv. Det viser dybden på scenen og hvordan musikerne spiller mot hverandre. Men det er også kameraet som oftest står i veien for nødutganger, så avtal alltid plassering med arrangøren før du slår opp stativet.

• Frontalkamera: helbilde, lengst batteri, minst bevegelse
• Sidekamera: dybde og samspill mellom musikerne
• Nærbildekamera: hender, ansikter og detaljer

Vinkler og høyde: små valg med stor effekt

Kamerahøyden bestemmer hvordan publikum opplever musikerne. Står kameraet i brysthøyde for en som står på scenen, ser det naturlig ut. Står det lavere, får musikerne en litt større og mer dramatisk framtoning. Står det høyere, mister man kontakten med dem og ser mest hodene i første rad.

Jeg anbefaler å velge én hovedhøyde per kamera og holde seg til den gjennom hele konserten. Skiftende høyder gjør redigeringen vanskelig, og bildene passer dårlig sammen. Det er bedre å ha tre kameraer som er konsekvente enn ett som prøver å være overalt.

Husk også hva som står bak musikerne. En lysende nødutgangsskilt, en speilvegg eller et vindu med dagslys kan ødelegge et ellers godt bilde. Flytt kameraet noen meter, og problemet forsvinner ofte uten at du trenger å røre scenen.

Avtaler med lyd, lys og arrangør

Kameraplanen er aldri bare din. Lydteknikeren trenger plass rundt miksebordet, lysteknikeren vil ikke ha stativer i siktlinjen, og arrangøren har egne regler for hvor publikum kan stå. Jeg tar alltid en kort prat med alle tre før jeg setter opp noe, og viser dem skissen jeg har laget.

Det som virker best, er å spørre om hva de trenger i stedet for å fortelle hva jeg skal gjøre. Lydteknikeren sier ofte hvor det blir støyende, og lysteknikeren vet hvilke deler av scenen som blir mørke i andre sang. Slike opplysninger gir kameraplanen en kvalitet du ikke får fra en tegning alene.

Samtidig er dette stedet der samtykket kommer inn. Hvis noen i publikum er tydelig i bildet, må arrangøren ha gitt beskjed på forhånd. Vi går grundig gjennom rettighetene i en annen modul, men kameraplassering og rettigheter henger sammen: et kamera som ikke trenger å filme publikum, gjør jobben enklere.

Test før publikum kommer

Når kameraene står, tester jeg dem under lydprøven. Jeg ser på bildet mens musikerne spiller gjennom en sang, og justerer utsnitt, fokus og eksponering mens det fortsatt er tid. Det er en helt annen situasjon enn å gjøre det midt i første låt.

Jeg tar også en kort testfilm på hvert kamera og ser den gjennom på en skjerm. Små feil som en støvete linse, en innstilling på feil bildefrekvens eller et fullt minnekort oppdages da, ikke etter konserten. Det er kjedelig arbeid, men det er den delen av jobben som oftest redder opptaket.

Til slutt markerer jeg posisjonene på nytt med tape og skriver ned hvor hvert stativ står, med høyde og vinkel. Da kan en annen ta over, eller jeg kan gjenskape oppsettet ved neste konsert på samme scene uten å begynne helt på nytt.

• Sjekk bilde under lydprøven, ikke i første låt
• Ta en testfilm på hvert kamera og se den gjennom
• Skriv ned posisjon, høyde og vinkel for hvert stativ

Det som oftest går galt

Den vanligste feilen er å plassere for mange kameraer og for lite tid til å bruke dem. Fire kameraer på en scene med tre musikere gir mye materiale å gå gjennom i redigeringen og sjelden et bedre resultat. Begynn med to og legg til et tredje først når du vet hva det skal gjøre.

Den nest vanligste er å glemme å se oppover. Takhøyde, kabelrigging og lysrigger kan blokkere sikten fra bakerst i salen, og det oppdager man først når stativet allerede står der. Gå derfor alltid en runde med blikket mot taket.

Den tredje er å la utstyret styre planen. Et nytt kamera med bra objektiv får ofte lov til å bestemme hvor det skal stå, i stedet for at scenen gjør det. Start med scenen og velg utstyr etterpå.

Gode kameraposisjoner kommer fra å se rommet før man tenker på utstyret, og fra å snakke med de som jobber der. Start med to kameraer, hold vinklene konsekvente, test under lydprøven og skriv ned hva du gjorde. Slik blir hvert opptak lettere enn det forrige, og arrangøren vet nøyaktig hva som skjer med publikum og scene.